Moskva og Washington forbereder omorganiseringen av Levanten, slik partene ble enige om på møtet i Genève (kjent som "Yalta 2") 16. juni. Målet er å besegle utfallet av det katastrofale vestlige militære nederlaget i Syria uten at USA settes i forlegenhet.

I henhold til fredsavtalen skal Syria i sin helhet tilsluttes den russiske sonen, mens Libanon deles mellom Vesten og Russland.

Toppmøter i Bagdad og Kairo

Det går mot at amerikanske styrker trekker seg ut av Irak, som blir en nøytral sone og overtar Libanons regionale meklerrolle. Dette har allerede resultert i et toppmøte i Bagdad. På møtet var de syv nabolandene til Irak representert: Saudi-Arabia, Egypt, Emiratene, Iran, Jordan, Kuwait og Tyrkia. I tillegg deltok Frankrike - både som representant for Vesten og i kraft av sin rolle som tidligere kolonimakt.

Mustafa al-Kazimi, Iraks statsminister og tidligere direktør for Iraks hemmelige tjenester, bidro med sin innsikt i regionale spørsmål og diplomatiske kløkt til å dempe motsetningene mellom sunnimuslimske Saudi-Arabia og sjiamuslimske Iran. Til tross for at flere samtaler preget av en mer forsonlig tone mellom de to landene har funnet sted det siste året, har flere konflikter ikke latt seg bilegge, spesielt stridsspørsmål knyttet til Jemen har vært fastlåste.

Ikke for å finne en løsning på det palestinske problemet, men fordi partene fortsatt må forholde seg til det, viste Bagdad-møtet seg å by på en gylden anledning til dannelsen av en allianse mellom Egypts president Abdel Fattah al-Sissi og kong Abdullah II av Jordan. Kort tid etter samtalene i Bagdad møttes de to statsoverhodene og deres palestinske motpart, president Mahmoud Abbas, i Kairo. Abbas anla til ham å være en uvanlig forsonende tone, utvilsomt motivert av at han må ha innsett at fra nå av vil ikke noe arabisk land komme det palestinske folket til unnsetning. Å insistere på rettferdighet etter 70 års konflikt er nytteløst når alle som har forsøkt å bistå palestinerne i tur og orden er blitt dolket i ryggen.

Den franske tilstedeværelsen i Bagdad ble tolket som en kunngjøring om at en militær intervensjon ledet fra Paris vil finne sted etter at USAs styrker har trukket seg ut. For å ivareta vestlige interesser etter at Libanon settes under amerikansk-russisk administrasjon, skal President Emmanuel Macron etter sigende ha ambisjoner om å innsette tropper i landet.

Tyrkerne slepte føttene etter seg under samtalene i Bagdad og har åpenbart ingen planer om å forlate regionene de har invadert i Irak og Syria uten vestlig kompensasjon. Men tyrkerne ønsker ikke at de kurdiske leiesoldatene, som også er USAs allierte, skal behandles på tilsvarende vis. Ikke desto mindre fester Frankrike fortsatt lit til at turkmenerne og kurderne i Nord-Syria vil lykkes med å etablere en viss form for autonomi med Den syrisk-arabiske republikk. Russland, som er en etnisk føderasjon, ser ut til å være av samme oppfatning, men Damaskus nekter å forholde seg til et slikt scenario fordi befolkningen er så blandet. Før krigen utgjorde ikke turkmenere og kurdere en majoritet noe sted. Rojava, et territorium administrert av syriske kurdere, tjener kun som en av flere frontlinjer for USAs militære tilstedeværelse. USA frykter at en tilbaketrekning fra Irak vil kunne skape tilsvarende panikk blant USAs kurdiske samarbeidspartnere i Syria som man erfarte i forbindelse med tilbaketrekningen fra Afghanistan.

Syrias fravær i Bagdad resulterte i en rykteflom på toppmøtet. En hemmelig syrisk delegasjon skulle angivelig ha blitt observert i Washington, og i Moskva overveies det visstnok å ta Syria opp som medlem i Collective Security Treaty Organization (CSTO), den russiske ekvivalenten til Nato, ble det blant annet også hevdet. Utvinning av hydrokarboner i Middelhavet var også et stadig tilbakevendende tema i Baghdad. Flere olje- og gassfelter er lokalisert, men å iverksette utvinning lar seg foreløpig ikke realisere grunnet uavklarte omstendigheter som det gjenstår å få ordnet opp i før det kan gis tillatelser til boring på dypt vann og installasjonene kan sikres.

Ingen avklaring om Libanon

Libanons fremtid ble ikke diskutert i Bagdad. Men fordi libaneserne deltok i krigen mot Syria på NATOs side, er Libanon ikke omfattet av Pentagons Rumsfeld/Cebrowski -doktrine om "endeløs krig".

Å få et flertall med på å reformere valgloven er neppe mulig. I henhold til loven er landet inndelt i et vell av valgkretser knyttet til 17 trossamfunn som territoriet er delt mellom. Men systemet er gått tom for damp og virker fullstendig fastlåst. Om et demokratisk styresett med politisk representasjon var blitt innført, er det ingen tvil om at Hassan Nasrallah ville blitt valgt til republikkens president og at Hizbollah ville fått flertall i parlamentet. Men et slikt scenario er det ingen som ønsker seg.

En fordeling av makten mellom republikkens president (kristen), regjeringens leder (sunni) og presidenten i parlamentet (sjia) er likevel kanskje oppnåelig. Med henblikk på et slikt scenario vedtok Europarådet 30. juli å iverksette sanksjoner mot libanesiske politiske ledere som motsetter seg enhver form for strukturell endring. Så langt er ingen navngitt i tilknytning til disse sanksjonene, men dette våpenet er klart til bruk.

At makten er ulikt fordelt mellom tre ulike religiøse grupperinger kompliserer forholdene ytterligere: kristne (50%), sjia (30%) og sunni (20%). Befolkningssammensetningen har imidlertid endret seg siden borgerkrigen på 1980 -tallet. Så vidt vi vet utgjør kristne i dag bare 20 prosent, sunni 35 prosent mens sjiaemuslimer i dag utgjør 45 prosent av befolkningen. Republikkens president, general Michel Aoun (kristen), nekter imidlertid å gi slipp på sine "prerogativer". I praksis er historiske forhold derfor fortsatt utslagsgivende for maktfordelingen.

Frankrike har planlagt å sette inn tropper under valget i Libanon 8. mai neste år (like etter det franske presidentvalget). Soldatene skal sørge for at sikkerheten i tilknytning til valglokalene ivaretas. Ingen betviler at soldatene vil lykkes med sitt oppdrag om intet endres politisk før valget skal avvikles. Men så snart en eventuell reform skulle være en realitet, vil de som representerer eller støtter det nye flertallet bli ansett som oppviglere og nektes valgdeltakelse.

Uten å innse det selv legger Frankrike ved å blande seg inn på denne måten grunnlaget for sitt neste nederlag: President Macron gjentar president Bidens retorikk: han vil ikke hjelpe noen stat med å bygge seg selv, men alle med å bekjempe terrorisme. Dette har vært den internasjonale koalisjonens strategi i Irak og Syria i syv år. Den har bidratt til å støtte jihadistene og til at sivile er blitt massakrert i hopetall. Dette er hykleri av nøyaktig samme karakter som president Biden grep til for å rettferdiggjøre overlatelsen av Afghanistan til Taliban og gjenoppstandelsen til ISIS. Det samme hykleriet vi har sett hver eneste gang vestlige ledere blander seg inn i fremmede staters indre anliggende og påfører dem kaos, krig og lidelse.

Omfattende korrupsjon

Libaneserne har etablert et system så korrupt at det mangler sidestykke uansett hva du sammenligner det med. Lederne for de 17 religiøse grupperingene som valgdistriktene er tett knyttet til, kommer veldig godt ut av det med hverandre når det gjelder å samarbeide om å presse sine respektive beskyttere for så mye penger som mulig. Deretter samarbeider de om å redistribuere disse pengene i basene sine. Dersom du for eksempel ønsker å realisere et stort infrastrukturprosjekt, må du vanligvis ut med bestikkelser for å kompensere dem hvis rettigheter du krenker eller tjenestemenn som håndhever lokale lover og regler. Men slik er det ikke i Libanon. Om du ønsker å få noe gjort i en krets i Libanon, må du også kompensere lederne i de 16 øvrige kretsene for at du ikke ønsker å få noe gjort der. Du må bestikke lederen i kretsen hvor du ønsker å få noe gjort, men også lederne i alle de andre kretsene hvor du ikke har planer du ønsker å realisere.

I håp om at avtalen mellom USA og Russland vil bestå, har Frankrike til hensikt å gjenoppbygge Libanon. Havnen i Beirut og havnen i Tripoli (og raffineriene) er blitt tildelt Russland. Som motytelse hadde Moskva foreslått å påta seg å gjenoppbygge alt, men noen libanesere vil ikke vite av russerne, og de nekter å betale to ganger. Så hvorfor ikke gå for det franske forslaget i stedet?

Uansett kan ingenting bygges før Libanon har fått en regjering. Hassan Diabs regjering trakk seg og gikk av 10. august 2020. Tidligere statsminister Saad Hariri, som skulle danne ny regjering, har kastet kortene han hadde på hånden. En annen tidligere statsminister, Najib Mikati, som siden ble en aktuell kandidat, vil også kunne bli "presset" til å kaste kortene. Motparten er republikkens president, general Michel Aoun, som ikke bare har til hensikt å beholde regjeringsmakten til tross for at han representerer en minoritet, men også makten i innenriks-, justis- og finansdepartementet slik at han ikke kan stilles for retten og for å beholde kontrollen over økonomien ved å kontrollere forhandlingene med IMF. Sunniene ønsker å få kontroll over institusjonene, sikre sine egne interesser og få tilgang til gullgåsa som IMF representerer. Det samme vil sjiaene.

Den eneste utveien ville være å ofre Riad Salamé, sjefen for sentralbanken, som er kristen, men har stilt seg til tjeneste for den sunnimuslimske Hariri -familien. Han ville bli tvunget til å påta seg ansvaret for de kollektive forbrytelsene og den elendige forfatning økonomien befinner seg i mot at de kristne får beholde sine privilegier.

Den eneste med integritet og som forsøker å berge sitt land i dette persongalleriet, er Hizbollahs generalsekretær (men ikke de andre lederne i partiet). Hassan Nasrallah har til tross for USAs sanksjoner kjøpt olje fra Iran, slik at befolkningen kan fylle drivstoff på tanken, varme opp hjemmene sine og jobbe. 82 prosent av libaneserne lever ifølge FN under fattigdomsgrensen, i et land som tidligere var så rikt at det fikk tilnavnet " Midtøstens Sveis". Nasrallahs brudd på oljeembargoen førte umiddelbart til ramaskrik blant de 16 andre kretslederne, som ikke får utbetalt bestikkelsene som systemet har lagt opp til.

To iranske oljetankskip befinner seg i skrivende stund i Middelhavet. Amerikanerne har ikke tatt dem i arrest, og ei heller senket dem, som de vanligvis gjør uten at det vekker protester verken som følge av at det i realiteten er en krigshandling eller på grunn av de miljømessige konsekvensene. En delegasjon med amerikanske senatorer som nylig besøkte Libanon, fordømte bruddet på USAs embargo og roste initiativet til den amerikanske ambassadøren, som foreslo å importere egyptisk gass i stedet. En libanesisk ministerdelegasjon som nylig besøkte Damaskus, den første siden krigen begynte i 2011, diskuterte denne muligheten - under forutsetning om at den egyptiske gassen distribueres via Syria. Å kjøpe strøm fra Jordan, også via Syria, kan også være en mulighet. Og kanskje, selv om det ikke skal sies høyt, kan iranske iranske tankskip etterhvert gå til havn i Banias i stedet for i Libanon?

Men sannheten er at å reformere Libanon slik at ting fungerer, ikke vil kunne la seg gjøre så lenge minnet om borgerkrigens redsler preger hele samfunnet så sterkt at frykten for å bli massakrert overstyrer alt annet. En fredsgaranti er det som må til. Deretter må hele systemet reformeres samtidig. Dette kan meget vel være Frankrikes ambisjon, men på grunn av fortiden vil ikke franskmennene lykkes. En annen løsning ville være å etablere et regime under hærens ledelse siden militæret er den eneste institusjonen alle libanesere har tillit til. Men militæret befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen, enda lavere enn innvandret arbeidskraft. Soldater får 60 utbetalt dollar i måneden mens innvandrerkvinner i slavelignende arbeidsforhold får 200. Men hærens øverstkommanderende, general Joseph Aoun (ingen relasjon til presidenten) er utdannet i USA og står stand by til å overta om det faktisk skulle bli aktuelt.

Thierry Meyssan
Oversettelse
Erik Engebretsen