Nykolonialismen og «migrantkrisen»

Fra De Forente Stater til Europa fører «migrantkrisen» til bitre innenlandske og internasjonale kontroverser rundt hvilken politikk som skal føres om migrant-flommen. Men disse bevegelsene blir møtt med en klisje som er tvert imot realitetene - at de «rike landene» vil lide på grunn av det store migrant-presset fra «de fattige landene». Denne misforståelsen skjuler den egentlige grunnen - verdens økonomiske system som setter en liten minoritet i stand til å samle seg rikdom på bekostning av den store majoriteten. Dette gjør minoriteten fattigere og tvinger derfor fram migrasjonen.

Når det gjelder migrantflommen mot USA er Mexico er symbolsk for denne. Mexicos landbruksproduksjon kollapset da USA og Canada med NAFTA-avtalen (North American Free Trade Agreement) oversvømte det mexicanske markedet med billige landbruksprodukter, takket være deres egne offentlige subsidier. Millioner av landarbeidere sto plutselig uten jobb, og økte antall arbeidere som kunne rekrutteres av «maquiladoras» - de tusener av industrivirksomheter langs grensen - men på mexicansk side. Disse var for en stor del USA-eide selskaper, der lønningene var lave og det ikke fantes fagforeninger.

I et land der omtrent halvparten av befolkningen lever i fattigdomer det klart at massevis av mennesker ønsker å dra til De Forente Stater. Dette er opprinnelsen til Muren langs Mexicos grense. Den ble påbegynt av den demokratiske presidenten Bill Clinton i 1994 da NAFTA-avtalen ble effektiv. Så fortsatte byggingen under den republikanske president Bush, og forsterket av den demokratiske Obama. Det er den samme muren den republikanske Trump nå håper å fullføre langs hele den 3000 kilometer lange grensen.

Når det gjelder migrant-flommen til Europa er situasjonen i tilknytning til Afrika også symbolsk. Kontinentet er rikt på råmaterialer - gull, platina, diamanter, uran, tantalitt, kopper, olje, naturgass, edeltre, kakao, kaffe og mange flere.

Disse ressursene ble en gang utbyttet av de gamle europeiske kolonifolkene med slaveliknende metoder. I dag blir de utbyttet av europeiske nykolonialister i samarbeide med den afrikanske eliten som sitter ved makten. Det brukes lavkost-arbeidere, hvor en har både indre og internasjonal kontroll over markedet.

Mer enn hundre selskaper er registrert ved London-børsen, britiske og andre. De utvinner mineral-ressurser i 37 afrikanske land sør for Sahara til en verdi av 1000 milliarder dollar.

Frankrike kontrollerer valuta-systemet i 14 tidligere afrikanske kolonier via CFA Franc (opprinnelig var det navnet på «Colonies Francaise d’Afrique», nå er det omdøpt til «Communauté Financière Africaine»). For at de skal kunne sammenliknes med euro må disse 14 afrikanske landene betale halvparten av sine valutareserver til det franske finansdepartementet.

Den libyske staten som prøvde å skape en autonom afrikansk valuta ble knust av krig i 2011.

I Elfenbenskysten (en CFA-region) kontrollerer franske selskaper størstedelen av kakao-handelen. Landet er verdens største kakao-produsent. Små produsenter står for knappe 5 % av sluttproduktet, slik at de de fleste av dem lever i fattigdom.

Dette er bare noen få eksempler på den nykolonialistiske utbyttingen av kontinentet. Afrika blir framstilt som et kontinent avhengig av utenlandsk hjelp, men de forsyner årlig fremmede land med en netto fortjeneste på rundt 58 milliarder dollar.

De sosiale konsekvensene er forferdelige. I landene sør for Sahara med en befolkning på mer en milliard mennesker består den av 60 % barn og unge mellom 0 og 24 år. To tredeler av innbyggerne lever i fattigdom, og blant dem lever rundt 40 % - det vil si 400 millioner - i ekstrem fattigdom.

«Migrantkrisen» er i virkeligheten en krise om et ikke bærekraftig økonomisk og sosialt system.