Den fransk-britiske «Entente cordiale»

«Entente cordiale» : Fransk for «hjertelig overenskomst» er en samling avtaler inngått 8. april 1904 mellom Storbritannia og Frankrike.

I 2010 bestemte David Cameron og Nicolas Sarkozy seg for å knytte de såkalte ”Projeksjonsstyrkene” til Storbritannia og Frankrike [1] tettere sammen. «Projeksjonsstyrker» bør forstås som noe a la «tidligere kolonitropper». Lancaster House traktaten inneholdt flere vedlegg, hvorav en omfattet en planlagt gigantisk felles militærøvelse kalt Southern Mistral. Flere måneder senere viste det seg at øvelsen hadde blitt omgjort til en effektiv mobilisering av de samme enhetene og på samme dato som den virkelige krigen mot Libya, under navnet Opération Harmattan (som er en bokstavelig oversettelse av Southern Mistral) [2].

På dette tidspunktet ble dette fransk-britiske initiativet styrt fra Washington, i henhold til strategien om å «lede fra bakgrunnen». Styrkene til Frankrike og Storbritannia ble brukt i den sentrale delen av operasjonen, mens Washington gav ut sine spesifikke ordre fra flankene der de opererte.

Lancaster House traktaten ble satt opp for å skape et juridisk rammeverk rundt intervensjoner som angrepet på Libya (som den gang ennå ikke hadde funnet sted), og et samarbeide for å bedre økonomien og effektiviteten under slike operasjoner. Dette oppsettet medførte en ekte revolusjon - en felles utenrikspolitikk.

Men initiativet gitt i traktaten og oppbyggingen mot angrepet på Libya ble gradvis nedtonet av frykt for den offentlige opinionen og tilbakemeldinger fra britiske diplomater, som fulgte den irakiske motstanden mot den angelsaksiske okkupasjonen [3]. Så fra 2004 begynte Storbritannia å forberede en ny «arabisk revolt» akkurat som de gjorde i 1915, men denne gangen under navnet «arabisk vår». Samtidig nektet de å bombe Damaskus [4].

For tiden er London opptatt av å omorganisere sitt forsvar etter Brexit. Dette også fordi Donald Trump nektet å fortsette manipulasjonen av islamistisk terrorisme, og etter den russiske intervensjonen i Syria.

London signerte først bilaterale avtaler med Danmark, Holland, Norge og Baltikum, og etablerte dermed rammen for eventuelle ulovlige tiltak. Så begynte de å omorganisere de jihadistiske nettverkene i Midtøsten rundt Tyrkia og Qatar. Det gjorde det lettere for militær tilnærming mellom Tyrkia, Somalia, Sudan og Tsjad. I tillegg hadde de altså nå implementert denne omfattende «Entente cordiale» med Frankrike basert på Lancaster House traktaten.

Mens traktaten som den gang ble forhandlet frem av David Cameron og Nicolas Sarkozy, kan synes å ha gitt en mulighet til å føre krig mot Libya, er gjenopprettelsen av traktaten via Theresa May og Emmanuel Macron produktet av et nøye gjennomtenkt langsiktig valg [5]. Dette nye utkastet ble forhandlet frem av president Macrons mentor, Jean-Pierre Jouyet, den nye franske ambassadøren til London.

London og Paris sitter begge i FNs sikkerhetsråd. De har begge atomvåpen. Sammen har de et militærbudsjett som er 30% større enn Russlands (men mindre enn USAs og Kinas).

Ved å prioritere sine militære allianser med London, flytter Paris seg fra Berlin, som forbereder sin egen gjenopprustning og håper med det å overta hegemoniet som Vest-Europas største militærmakt [6]. Hvis denne prosessen fortsetter, vil Paris være forpliktet til å forlate EU, hvor Berlin allerede er de facto leder.

Erklæringene fra Emmanuel Macron, og Theresa Mays opprettelse av en militær enhet mot russiske «løgner» [7], indikerer en retur til den bipolare verden med sensur av informasjon fra Moskva. Nedtoningen av det fransk-tyske samarbeidet til fordel for en fransk-britisk ”Entente” indikerer også en retur til den velkjente og fryktede spenningen mellom Paris og Berlin.