Det første kartet for "omforming av det bredere Midt-Østen" , offentliggjort av oberst Ralph Peters.

19 år med "krig uten ende"

President George W. Bush bestemte seg for å endre Pentagons oppdrag radikalt, slik oberst Ralph Peters forklarte i den amerikanske hærens magasin ‘Parameters’ 13. september 2001. Forsvarsminister Donald Rumsfeld utnevnte admiral Arthur Cebrowski til å trene fremtidige offiserer. Cebrowski tilbrakte tre år på turné i militære universiteter slik at i dag har alle generaloffiserer tatt kursene hans. Hans tanker ble popularisert for allmennheten av hans stedfortreder, Thomas Barnett.

Områdene som er berørt av USAs krig ville bli erklært "kaotiske". Dette konseptet skal forstås i betydningen fremsatt av den engelske filosofen Thomas Hobbes, dvs. som fravær av politiske strukturer som er i stand til å beskytte borgere mot vold fra sine egne ("Man is a wolf to man"). Kaos-begrepet er ikke i den bibelske betydningen å lage en ren katastrofe før opprettelsen av en ny orden.

Krigen her er en tilpasning av Amerikas væpnede styrker til globaliseringsepoken som skal komme, en overgang fra produktiv kapitalisme til finansiell kapitalisme. "War is a racket," (Krig er svindel) som Smedley Butler, USAs mest dekorerte general, pleide å si før andre verdenskrig. Fra nå av vil det ikke ha betydning om man er venner eller fiende; krig vil gi mulighet for enkel forvaltning av naturressurser.

Denne formen for krig innebærer mange forbrytelser mot menneskeheten (inkludert etnisk renselse) som de amerikanske væpnede styrker ikke kan begå. Sekretær Donald Rumsfeld hyret derfor inn private hærstyrker (som Blackwater) og utviklet terrororganisasjoner mens han lot som de kjempet mot dem.

Bush- og Obama-administrasjonene fulgte denne strategien: å ødelegge statsstrukturene i hele regioner av verden. USAs krig handler ikke lenger om å vinne, men om å holde de gående ("krigen uten ende"). President Donald Trump og hans første nasjonale sikkerhetsrådgiver, general Michael Flynn, har stilt spørsmål ved denne utviklingen uten å kunne endre den. I dag forfølger Rumsfeld/Cebrowski-tenkerne målene sine, ikke så mye gjennom Forsvarsdepatementet, men heller gjennom NATO.

Etter at president Bush iverksatte "den uendelige krigen" i Afghanistan (2001) og Irak (2003), var det sterk uenighet blant Washingtons politiske elite om det var hold i argumentene som hadde rettferdiggjort invasjonen av Irak og den påfølgende destabiliseringen der. En av kritikerne var Baker-Hamilton kommisjonen (2006). Krigen stoppet aldri i Afghanistan eller Irak, men det tok fem år for president Obama å åpne nye arenaer for operasjonen: Libya (2011), Syria (2012) og Yemen (2015).

To eksterne aktører blandet seg inn i denne planen.
 I 2010-11 lanserte Storbritannia den "arabiske våren", en operasjon som ble modellert på det "arabisk opprøret" fra 1915, som gjorde det mulig for Lawrence of Arabia å sette de puritanske islamistene kalt Wahhabi ved makten på den arabiske halvøy. Denne gangen var det et spørsmål om å sette det Muslimske Brorskapet ved makten, ikke med hjelp av Pentagon, men av det amerikanske utenriksdepartementet og NATO.
 I 2014 grep Russland inn i Syria, hvis stat ennå ikke hadde kollapset, og som russerne hjalp dem å opprettholde. Siden den gang har britene forsøkt seg – i tillegg til at de forsøkte å endre regimet der under den "arabiske våren" (2011-begynnelsen av 2012) – og deretter amerikanerne – som ikke prøvde å styrte regimet, men hele staten (fra midten av 2012 til dags dato). Begge har måttet trekke seg. Russland, som forfølger drømmen om Tsarina Katharina, kjemper i dag mot kaos og for stabilitet – det vil si for forsvar av statlige strukturer og respekt for grenser.

Oberst Ralph Peters, som i 2001 avslørte Pentagons nye strategi, publiserte Admiral Cebrowskis kart over mål i 2006. Det viste at bare Israel og Jordan ikke ville bli berørt. Alle andre land i det "utvidete Midtøsten" (dvs. fra Marokko til Pakistan) ville gradvis være statsløse og alle større land (inkludert Saudi-Arabia og Tyrkia) ville forsvinne.

Da Tyrkia merket at USA som deres ‘trofaste’ allierte, planla å kutte territoriet i to for å skape et "fritt Kurdistan", prøvde Tyrkia uten hell å nærme seg Kina. De vedtok deretter teorien til professor Ahmet Davutoğlu: "Nullproblemer med sine naboer ". De distanserte seg fra Israel og begynte å forhandle om fred med Kypros, Hellas, Armenia, Irak etc. Til tross for den territorielle striden om Hatay, skapte de et felles marked med Syria. Men i 2011, da Libya allerede var isolert, overbeviste Frankrike Tyrkia om at de kunne unnslippe oppdeling hvis det ble med i NATOs ambisjoner. President Recep Tayyip Erdoğan, en politisk islamist fra Millî Görüş, meldte seg inn i det Muslimske Brorskapet, som han ikke var medlem av, i håp om å kunne høste fordeler av den "arabiske våren". Tyrkia snudde ryggen mot en av sine viktigste markeder, Libya, og deretter mot en av sine viktigste partnere, Syria.

I 2013 tilpasset Pentagon den "endeløse krigen" til realitetene på bakken. Robin Wright publiserte to korrigerende kart i New York Times. Den første omhandlet delingen av Libya, den andre om opprettelsen av et "Kurdistan" som bare berørte Syria og Irak og sparte den østlige halvdelen av Tyrkia og Iran. Den kunngjorde også opprettelsen av et "Sunnistan" som strekker seg over Irak og Syria, og delte Saudi-Arabia i fem og Yemen i to. Denne siste operasjonen begynte i 2015.

Den tyrkiske generalstaben var veldig fornøyd med denne korreksjonen og forberedte seg på hendelsene. De inngikk avtaler med Qatar (2017), Kuwait (2018) og Sudan (2017) for å sette opp militærbaser og omringe det saudiske riket. I 2019 finansierte de en internasjonal pressekampanje mot "Sultanen" og et statskupp i Sudan. Samtidig støttet Tyrkia det nye prosjektet "Kurdistan" som sparte deres territorium og deltok i opprettelsen av "Sunnistan" ved hjelp av Daesh under navnet "Kalifatet". Den russiske intervensjonen i Syria og den iranske intervensjonen i Irak stoppet imidlertid dette prosjektet.

I 2017 arrangerte regionpresident Massoud Barzani en folkeavstemning for uavhengighet i irakiske Kurdistan. Umiddelbart forsto Irak, Syria, Tyrkia og Iran at Pentagon hadde gått tilbake til sine opprinnelige planer, og forberedte seg på å opprette et "fritt Kurdistan" ved å kutte opp de respektive territorier. De gikk i kompaniskap for å motarbeide dette. I 2019 kunngjorde det kurdiske PKK/PYG at de forberedte seg på uavhengigheten til den syriske ’Rojava’. Uten å vente slo Irak, Syria, Tyrkia og Iran seg igjen sammen. Tyrkia invaderte "Rojava", og jaget PKK/PYG, uten særlige reaksjoner fra de syriske og russiske hærstyrkene.

I 2019 ble den tyrkiske generalstaben overbevist om at Pentagon, etter midlertidig å ha avstått fra å ødelegge Syria på grunn av den russiske tilstedeværelsen, nå forberedte seg på å ødelegge den tyrkiske staten. For å utsette fristen prøvde de å reaktivere den "endeløse krigen" i Libya, for deretter å true medlemmene i NATO med de verste katastrofescenarier: Den europeiske union med en kollaps på grunn av masseinnvandring og USA med en krig med Russland. For å gjøre dette, åpnet de grensen mot Hellas for masseinnvandring og angrep de russiske og syriske hærstyrkene i Idleb mens de bombet jihadistene Al Qaida og Daesh som hadde søkt tilflukt der. Dette er forholdene slik de er der i dag.

Robin Wrights «omforming av det bredere Midt-Østen" kartet, offentliggjort av Robin Wright.

Moskvas tilleggsprotokoll

Den tyrkiske hæren påførte tap av russiske og syriske soldatliv i februar 2020, mens president Erdoğan foretok en rekke telefonsamtaler til sin russiske kollega Putin for å forsøke å redusere spenningen han hadde bygget opp med sine inngrep.

USAs utenriksminister Mike Pompeo lovet å dempe Pentagons appetitt hvis Tyrkia hjalp Pentagon med å starte den "endeløse krigen" i Libya på nytt. Dette landet er delt inn i tusen stammer som har samlet seg rundt to hovedledere, begge CIA-agenter, presidenten for presidentrådet, Fayez el-Sarraj, og sjefen for den nasjonale hæren, Khalifa Haftar.

Forrige uke ble FNs generalsekretærs spesielle utsending til Libya, professor Ghassan Salame, bedt om å trekke seg av "helsemessige årsaker". Han etterkom forespørselen, men ikke uten å uttrykke sitt mishag på en pressekonferanse. I Qatar og Tyrkia er det blitt tatt initiativ for å støtte al-Sarraj fra det Muslimske Brorskapet. En annen koalisjon er satt opp rundt Haftar med Egypt og De forente arabiske emirater, men også Saudi-Arabia og Syria.

Det er sistnevntes store tilbakevending på den internasjonale scenen. Syria er en kulminasjon av ni års seirende motstand mot Brorskapet og USA. To libyske og syriske ambassader ble åpnet med mye pomp og prakt 4. mars i henholdsvis Damaskus og Benghazi.

Etter at EU høytidelig hadde fordømt den tyrkiske utpressingen ved bruk av masseinnvandring, sendte de kommisjonens president for å observere flyktningstrømmen ved den gresk-tyrkiske grensen og Europarådets president for å informere president Erdoğan i Ankara. Sistnevnte bekreftet at en ordning var mulig hvis unionen forpliktet seg til å forsvare Tyrkias "territoriale integritet".

Med stor glede har Kreml iscenesatt Tyrkias ettergivelse for deres krav: den tyrkiske delegasjonen står, i strid med vanen der stoler er tilgjengelig for gjester; bak dem minner en statue av keiserinne Katarina den store dem om at Russland allerede var til stede i Syria på 1700-tallet. Til slutt sitter presidentene Erdoğan og Putin foran en pendel til minne om den russiske seieren over det osmanske riket.

Det var således på dette grunnlag at president Vladimir Putin mottok president Recep Tayyip Erdoğan i Kreml 5. mars. Et første, begrenset tre timers møte ble viet til forholdet til USA. Russland ville forplikte seg til å beskytte Tyrkia mot en eventuell oppdeling under forutsetning av at tyrkerne signerer og anvender ‘En tilleggsprotokoll til memorandumet om stabilisering av situasjonen i Idlib og mot en opptrapping i området’. Et annet møte, også med tre timers varighet, men åpent for ministre og rådgivere, ble viet til utarbeidelsen av denne teksten. Det sørger for opprettelsen av en 12 kilometer bred sikkerhetskorridor rundt motorveien M4, i fellesskap overvåket av de to partene. I klartekst betyr det at Tyrkia trekker seg tilbake nordover for den gjenåpnede motorveien og mister byen Jisr-el-Chogour, en høyborg for jihadistene. Men fremfor alt må de endelig anvende Sotsji-notatet, som kun tillater støtte til den syriske væpnede opposisjonen, som er ment å være demokratisk og ikke islamistisk, og for å bekjempe jihadistene. Imidlertid er denne "demokratiske væpnede opposisjonen" ikke noe mer enn en illusjon etablert av britisk propaganda. Faktisk vil Tyrkia enten måtte drepe jihadistene selv, eller fortsette og fullføre overføringen av Idleb (Syria) og Djerba (Tunisia) og deretter Tripoli (Libya) slik det begynte å gjøre i januar.

I tillegg kontaktet president Putin den 7. mars den tidligere presidenten Nazerbayev for å undersøke muligheten for å utplassere kasakhstanske "blå chapkas" i Syria i regi av Collective Security Agreement Organization (CSTO). Dette alternativet ble allerede vurdert i 2012. Kasakhstanske soldater har fordelen av å være muslimer og ikke ortodokse.

Alternativet med å angripe Saudi-Arabia i stedet for Tyrkia fra nå av har blitt vurdert av Pentagon. Det antas å være kjent i Riyadh, selv om president Trump pålegger saudierne å handle store mengder amerikanske våpen i bytte for beskyttelse. Oppdelingen av Saudi-Arabia ble planlagt av Pentagon allerede i 2002.

Raketter ble avfyrt denne uken mot det kongelige palasset i Riyadh. Prins Mohamed ben Salmane (kjent som "MBS", 34 år gammel) sørget for at onkelen, prins Ahmed (70 år gammel) og hans tidligere konkurrent og eks-arvingsprins, prins Mohamed ben Nayef (60 år gammel), samt forskjellige andre prinser og generaler ble arrestert. Shia-provinsen Qatif, der flere byer allerede har blitt jevnet med jorden, har blitt isolert. Offisielle forklaringer med arvekonflikter og koronavirus er ikke nok.

Oversettelse
Bjørn Thorsønn