Framtiden til Syria og Venezuela forgår samtidig og parallelt. Dette er helt som normalen fordi årsaken til disse konfliktene ikke er lokal, men strategien til Pentagon. Planen var å ødelegge disse landenes struktur, først ‘Det større Midt-Østen’ og så ‘Det karibiske Hav’. (Rumsfeld/Cebrowski-doktrinen [1]).

Situasjonen og kapasiteten til disse to statene er svært forskjellige. Men deres motstand mot global imperialisme i identisk.

Hugo Chavez (president i Venezuela fra 1999 til 2013) var stemmen til folket som stod i periferien når det gjaldt ambisjonene til de overnasjonale selskapene. De var skuffet over The Non-Aligned Movement (organisasjonen av alliansefrie nasjoner). Etter slutten på den kalde krigen gjorde noen av medlemmene seg til vasaller av USA.

Chavez tenkte, som president Bashar al-Assad, at de måtte blåse liv i Movement of Free Allies på nytt grunnlag [2].

For de som undres over tidspunktet der det er nødvendig å blåse liv i denne ambisiøse oppgaven, svarer Venezuelas president at han regner med at hans syriske motpart også vil kunne innta sin plass på den internasjonale scenen. Maduro la også til at i femårs-planen fra 2007 til 2013 kom han med instrukser til administrasjonen i sitt land til støtte for sin fjerne politiske allierte, nemlig Syria [3].

Krigen har rast i atten år i Det større Midt-Østen og i åtte år i Syria. Afghanistan, Irak og Libya er allerede ødelagt. Jemen sulter. Når det gjelder Syria så har en eksil-regjering blitt anerkjent av USA og en håndfull av deres allierte.

Alle landets eiendommer i Vesten er blitt beslaglagt.

En alternativ regjering vil kunne erstatte den grunnlovsfestede regjeringen med noen fra Den Arabiske Liga. Og de regionale vasallene til Pentagon har allerede underkastet seg NATOs ordre.

Premissene til krig er allerede godt på vei i Det Karibiske Hav, spesielt i Nicaragua og på Cuba. Når det gjelder Venezuela har den selv-utnevnte presidenten allerede blitt anerkjent av USA og den samme håndfull av dere allierte. Alle Venezuelas eiendommer i Vesten er blitt beslaglagt.

En alternativ regjering skal erstatte den grunnlovsfestede regjeringen med Organization of American States (OAS). Og Pentagons regionale vasaller har re-aktivert The Inter-American Treaty of Reciprocal Assistance (Tiar) (Den interamerikanske traktaten om gjensidig bistand, red.s tilføyelse).

Krigen går mot slutten i Syria fordi Russlands militære tilstedeværelse gjør det umulig å sende inn nye tropper mot landet, enten det gjelder regulære USA-soldater, leiesoldater som offisielt er engasjert av Pentagon, eller jihadister, som uoffisielt er engasjert av NATO-allierte.

Men en seier for Den Syrisk-Arabiske Hæren mot titusener av fremmede leiesoldater betyr ikke fred.

Fred er kun mulig i Syria, som i Venezuela, bare på den betingelsen at samfunnet som er brutt opp av krig på den ene siden, eller av krigsforberedelser på den andre siden, kan repareres.

I Syria betyr det å lage et utkast og godkjenne en ny grunnlov, slik det ble foreslått i FN-resolusjon nr. 2254 for fire år siden.

I Venezuela kan dette skje om man danner et felles nasjonalt regime med både chavinister og en patriotisk opposisjon.

I begge tilfeller er problemet å bli kvitt leiesoldatene som opponerer mot regjeringen, leiesoldater som er betalt av USA eller deres allierte, slike som aldri vil gi seg og som prøver å mobilisere den patriotiske opposisjonen. Disse er alltid til stede og vil forandre landene.

Med samtykke fra president Trump, og tross motstand fra generalene i Pentagon og diplomater i utenriksdepartementet gikk altså Syria og Venezuela videre på denne stien den 16. september.

Samme dag annonserte Iran, Russland og Tyrkia et forslag til grunnlov i «Den syriske grunnlovskommisjonen» [4].

Og Venezuela kunngjorde åpningen av «Dialogue Table» som skulle bringe sammen representanter fra regjeringen og den patriotiske opposisjonen [5]. Dette skal erstatte forhandlingene som den lovlige regjeringen har ført på Barbados, med norske mellom-menn, og med den selv-oppnevnte presidenten Juan Guaido.

Men han har allerede erklært forhandlingene som ‘utmattende’, og har selv forlatt møtene.

På samme tid har Den Syriske Grunnlovskommisjonen avsluttet forhandlingene med ‘moderate’ jihadister som regjeringen har stått for i årevis under oppsyn av FN.

I Syria har prinsippet om Nasjonal Enhet gradvis blitt innført siden begynnelsen av krigen. I 2014 greidde president Assad å organisere et presidentvalg som var i samsvar med internasjonale standarder for demokratiske regimer.

Men i Venezuela er dette noe nytt fordi på langt nær alle der er overbevist. Et tidligere forsøk på enhet, satt i verk av pave Franz, mislyktes. På det nåværende tidspunktet har forhandlerne maktet å bli enige om så å si alle Juan Guaidos krav, men deretter nektet han å gjøre noe.

Chavistene har sluttet å sette seg på den tomme stolen i FNs generalforsamling. Valgkommisjonen er under forandring. Nestlederen i nasjonalforsamlingen, som var fengslet, er løslatt, osv.

Disse betydelige framskrittene er blitt kjent fordi USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver er blitt fjernet. John Boltons erstatter, Robert o’Brien, går inn for en ny holdning i Washington. De to mennene har nok samme ideologiske referanser, ‘Amerikansk eksepsjonalisme’, men på forskjellige måter. Bolton truet hele verden med krig, O’Brien er mer en profesjonell forhandler.

Den Europeiske Union og Lima-gruppen, som ikke har pragmatismen til president Trump fordømmer slike framstøt fordi de som støtter terrorismen er utelatt, altså de ‘moderate’ jihadistene og Juan Guaidos voldelige tilhengere.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

[1The Pentagon’s New Map, Thomas P. M. Barnett, Putnam Publishing Group, 2004. “The US military project for the world”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 22 August 2017.

[2Assad and Chávez call for the creation of a Free Allied Movement”, Voltaire Network, 29 June 2010.

[3Proyecto Nacional Simón Bolívar. Primer Plan Socialista (PPS) del Desarrollo Económico y Social de la Nación (2007/2013), Presidencia de la República Bolivariana de Venezuela.

[5«Venezuela : Mesa Nacional», Red Voltaire, 26 de septiembre de 2019.