Den internasjonale pressen husker ikke annet enn alle utbruddene i forkant av toppmøtet og fnisingen som punkterte disse under feiringen av NATOs 70-årsdag under toppmøtet i London. De viktige tingene var tydeligvis et helt annet sted.

Da NATO ble grunnlagt ble alliansens funksjon oppsummert av generalsekretæren Lord Hastings Lionel Ismay som «å holde Sovjet-unionen ute og amerikanerne inne. Og tyskerne nede».

Dette synet har forsvunnet med «kommunismens hjemland», i stedet ble det Den Russiske Føderasjonen som ble fienden.

Så aksepterte vi ideen om å la Tyskland få ha sin egen politikk. Og til slutt ble det vurdert å utvide alliansen til Stillehavet til å «omfatte» Kina. Det har nettopp blitt bestemt.

De nåværende fornærmelsene har gitt alliansen et dårlig rykte. Men det kan komme av rivaliseringen mellom Frankrike og Tyskland.

Frankrike har til hensikt å ble en svært stor makt, både med sine atombomber og ved å være en europeisk supernasjonal stat. Mens Tyskland ikke kan bli noen militær stormakt igjen uten NATOs atom-beskyttelse.

Denne situasjonen ser man klart i Syria og i Sahel. I Syria forbanner Frankrike det tyrkiske angrepet på de kurdiske leiesoldatene til PKK/YPG, mens Tyskland foreslår å utplassere tropper under NATO-kontroll i området.

Ingen av dem kommer noen vei. Og USA er fortsatt den som styrer spillet.

I Sahel begynner Frankrike å merke byrden ved å opprettholde sitt status quo, at det blir for mye for dem. Mens Tyskland kan være villige til å hjelpe til, men kun under USA-kommando. Her kommer ingen av dem noen vei.

Alle har forstått hva som står på spill bak anti-terror-retorikken, at de nåværende regjeringene fortsatt skal få lov til å ta for seg av regionens ressurser.

Men her igjen er det USA som bestemmer spillet, og som har til hensikt å være først til å dra nytte av denne utbyttingen.

Det som er nytt er en mulig åpning på den kinesiske fronten. Det vil kunne forandre Den Atlantiske Alliansen til en «Atlantisk-Stillehavs-allianse».

Ifølge studier i Pentagon, kan derfor Australia, India og Japan komme på tale slik at Kina kan omringes slik de har gjort med Russland i Europa.

Denne prosessen, som vil ta et tiår, startet nettopp på NATOs toppmøte i London. Allerede har USPaCom, De Forente Staters Stillehavskommando fått nytt navn av forsvarsminister Jim Mattis til US IndoPaCom.

Så reiste den nye forsvarsministeren Mark Esper, utenriksminister Mika Pompeo og generalsekretær Jens Stoltenberg i all stillhet til Sydney tidlig i august for å teste de australske lederne, om de var beæret eller skremt av tanken på å få atomraketter til landet.

Samme slags kontakter ble gjort med India og Japan, men de var ikke så villige.

I tillegg så har USA evaluert sin politikk overfor Sør-Korea, Indonesia, Myanmar, Filippinene, Thailand og Vietnam for å bringe deres hærer tettere sammen.

Disse statene er vant til å samarbeide med Pentagon, men slett ikke med hverandre.

Beijing forsto allerede i 2014 at USAs vilje til å forlate Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty var mindre i anti-russisk perspektiv enn en trussel mot dem. Nå er det klart at det vil bli utplassert atommissiler fra USA rundt Kina, og at NATO vil følge etter.

For kineserne er det et skritt tilbake etter at USA utvidet sin «Open door Doctrine» på 1900-tallet. Målet den gang var å etablere en pakt mellom koloni-maktene, slik at kunne etablere en slags fri handels-konkurranse dem imellom, og så utnytte de underutviklete regionene, i stedet for at disse skulle drive med krig mot hverandre for å erobre nytt land.

På grunn av sin industrielle overlegenhet var Washington sikre på å vinne. De fortsatte sin aggresjon med beroligende snakk. De støttet «den territoriale integriteten og suvereniteten» til landene der de ville gjøre forretninger. De fremmet og støttet de lokale regjeringen kun dersom det kunne garanteres inngåelse av ulike avtaler.

Slik kontrollerte befolkningene selv ressursene til USAs fordel.

Denne falske USA-politikken viste seg da japanerne angrep Kina. Washington støttet alle japanske krav, og lot det østlige Kina bli lemlestet.

Det var nøyaktig slike kamper alle kolonimaktene var mot - inkludert tsar-Russland.

Men det var slike tanker som fikk president Xi Jinping til å nærme seg sitt russiske motstykke, Vladimir Putin. Hans land hadde erfart den samme aggresjonen. Begge stater visste innerst inne at de måtte stå ansikt til ansikt med kolonimaktene en dag.

Men Pentagon gjetter på at når faren en gang nærmer seg, så vil ikke Moskva støtte Beijing, en risiko mot de russiske hypersoniske missiler.

Kina ser ikke på en slik krig på samme måte som NATO - de mener å kunne flytte slagmarken til dataverdenen og så ødelegge våpnene til Den Utvidede North Atlantic Alliance med cyber-angrep før de rekker å bruke sine.

I oktober 2011 kalte utenriksminister Hilary Clinton en ny utenrikspolitikk for «en dreining mot Asia». USA måtte forlate Europa og det større Midt-Østen for å konsentrere seg om Det Fjerne Østen.

Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Tom Donilon forklarte denne planen i mars 2013 til Asia Society. Det inkluderte en diplomatisk og en økonomisk mekanisme, et utkast til et Trans-Pacific Partnership Agreement.

Men snart korrigerte Pentagon situasjonen. Det var ikke noe spørsmål om å forlate én del av verden for en annen, men å utvide politikken fra den ene til den andre. Dette var en forestilling om «å gjanvinne balansen», slik at det kunne ble «en krig uten ende» som i Det Større Midt-Østen.

Men Pentagon greidde ikke å overbevise, så de avsluttet debatten med å understreke at det var umulig av budsjetthensyn å opprettholde tre fronter samtidig.

Siden da har Pentagon skaffet seg mange våpen som er lagret i Stillehavet.

President Donald Trump prøvde å stanse dette drømmebildet ved å trekke USA ut av Trans-Pacific Partnership Agreement så snart han kom inn i Det Hvite Hus. Men til ingen nytte. Pentagon fortsatte ubønnhørlig sin marsj, og har nettopp fastsatt sitt syn etter ni år med snakk.

Mens Frankrike kaller NATO «hjernedød» har Pentagon begynt på sin transformasjon til en global organisasjon. Alle medlemsstatene har undertegnet London-erklæringen uten reservasjon. Og der heter det:»Vi er klar over at Kinas voksende innflytelse og internasjonale politikk kan føre både til muligheter og utfordringer. Mot dem må vi stå sammen som en allianse».

Så prosessen går sin gang.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no