Hvorfor et Yalta II?

Vi kan ikke leve i et samfunn uten regler. Hvis de er urettferdige, gjør vi opprør og endrer dem. Dette er uunngåelig, for det som virker riktig en gang, er ikke nødvendigvis riktig en annen gang. Uansett trenger vi en orden, ellers blir hver og en fiende for alle. Det som er sant for mennesker, gjelder også for folk.

I 1945 la Yalta-konferansen grunnlaget for delingen av verden i innflytelsessonene til de tre store seierherrene i andre verdenskrig: USA, Storbritannia og fremfor alt Sovjetunionen. Gjennom den kalde krigen fornærmet hver side den andre offentlig, men de kom alltid overens under bordet. Historisk forskning har vist at selv om avtalen når som helst kunne ha blitt til en konfrontasjon, var det fiendtlige språket heller ment å sveise hver side sammen enn å skade motstanderen/partneren.

Dette systemet ble aldri bestridt. Det varte til Sovjetunionen forsvant i 1991. Siden den gang har USA hevdet å være den eneste hypermakten som er i stand til å organisere verden. De har ikke lyktes. Ved mange anledninger har Kina og Russland - arven til Sovjetunionen - prøvd å blande kortene på nytt. De har heller ikke lyktes, men de har ikke sluttet å gjøre fremgang. Storbritannia, som sluttet seg til EU under den kalde krigen, forlot det å spille igjen ("Global Britain"). Dermed er det ikke lenger tre, men fire makter som ønsker å dele verden.

Etter forvirringen i 1991-2021, fra "Desert Storm" til "omforming av det bredere Midtøsten", brøt USAs ambisjon sammen i Syria. Det tok flere år før de innrømmet nederlag. De russiske styrkene har nå mye mer avanserte våpen og den kinesiske hæren har mye mer kvalifisert personell. Washington må innse virkeligheten og akseptere en avtale, ellers vil de miste alt. Det handler ikke lenger om å beregne hva som er best for dem, men om å godta alt for å overleve.

USA’s allierte har ikke oppfattet viktigheten av den militære katastrofen i Syria. De allierte lyver fortsatt for seg selv og behandler denne store konflikten, som involverer enda flere stater enn andre verdenskrig, som en "borgerkrig" i et lite, fjernt land. Det vil derfor bli spesielt vanskelig for dem å forholde seg til Washingtons akselererende tilbaketrekning.

En Yalta II er den siste sjansen for Storbritannia. Det tidligere "imperiet der solen aldri går ned" har ikke lenger de militære midlene til å realisere sine ambisjoner. Men de har fremdeles en eksepsjonell kunnskap og en ufeilbarlig kynisme ("Perfidious Albion"). De vil delta i en hvilken som helst avtale så lenge det garanterer gevinst. Storbritannia følger i fotsporene til den amerikanske administrasjonen og utnytter deres felles kultur og solide nettverk av innflytelse. "Pilgrim’s Society", som var veldig til stede under den første Obama-administrasjonen, er tilbake i Det hvite hus.

Russland er ikke Sovjetunionen, der få ledere var russere. De søker ikke en ideologisk triumf. Utenrikspolitikken er heller ikke basert på en vag "geopolitisk" teori, men på projeksjonen av landets sterke personlighet. Russland er klar til å forsømme sine interesser i stedet for å fornekte seg selv.

Kina har kommet langt uten å skylde noe til noen, og spesielt ikke de som ødela det på begynnelsen av det 20. århundre. Landet har først og fremst til hensikt å gjenopprette sin regionale innflytelse og handle med resten av verden. Kina vet å vente, men er ikke klar til å gjøre innrømmelser. I dag er det en alliert av Russland, men landet husker sin rolle under koloniseringen og har ikke gitt opp sine territorielle krav på Øst-Sibir.

Kort sagt, ingen av de fire stormaktene handler etter samme logikk eller sikter på de samme målene. Dette gjør det lettere å komme til enighet, men vanskeligere å holde den.

Pentagon har utnevnt en arbeidsgruppe som skal vurdere mulige alternativer for å håndtere Kina (DoD China Task Force), som USA frykter mer enn Russland. Uansett hva Beijing gjenerobrer av makt og påvirkning i sin regionale innflytelsessone, vil det gå på bekostning av Washingtons posisjoner i Asia.

Det hvite hus har på sin side også organisert en topphemmelig arbeidsgruppe for å vurdere mulige nye verdensordener. Den første gruppen har avgitt sin rapport, som er gradert. Ingen vet om den andre gruppen har fullført arbeidet eller ikke.

Det er denne gruppen som overvåker skjebnen til USA. Selve sammensetningen er hemmelig. Medlemmene er åpenbart mer slagkraftige enn en senil president. Komiteen spiller en sentral beslutningstakerrolle som kan sammenlignes med National Energy Policy Development Group (NEPD) under Bush-Cheney-administrasjonen.

Det er uklart idag om denne gruppen representerer politiske mål og/eller økonomiske interesser. Uansett er det klart at den globale finansindustrien påvirker både NATO og Det hvite hus. Den søker ikke å endre allianser, men heller å ha den informasjonen som er nødvendig for å tilpasse seg bak kulissene til disse endringene og bevare den sosiale posisjonen.

Bevegelsene til Washingtons forskjellige spesialutsendinger antyder at Biden-administrasjonen allerede har valgt å gjenopprette den kalde krigsduopolet. Dette er den eneste måten Washington kan unngå en krig mot en russisk-kinesisk allianse som den sannsynligvis ikke ville overleve.

Dette alternativet innebærer at Washington forplikter seg til å forsvare det russiske Sibirs integritet mot Kina og at Moskva gjensidig forsvarer de amerikanske basene og eiendelene i den kinesiske innflytelsessonen.

Dette alternativet forutsetter at Washington anerkjenner kinesisk økonomisk fremgang i verden. Men det etterlater muligheten for å isolere "Midtens rike" politisk slik at det aldri blir en verdensmakt i full forstand.

Den eneste virkelige taperen ville være Kina, fortsatt fratatt en del av sin innflytelsessone og politisk innelukket. Imidlertid vil det for øyeblikket bli beroliget ved å få gjeninta Taiwan, som ei Pentagon-tankesmie i en uke nå har ansett som "ikke-essensielt" for USA.

Det er viktig å forstå at den viktigste hindringen for USA er mental. Siden 2001 har Washington vært overbevist om at ustabilitet spiller i deres favør. Dette er grunnen til at USA utruster jihadister over hele verden, og dermed implementerer Rumsfeld/Cebrowski-strategien. Konseptet med en avtale av Yalta-typen er tvert imot et spill om stabilitet, som Moskva har forkynt i to tiår.

President Biden har planlagt å møte sine britiske partnere for å styrke deres allianse etter modellen for Atlantic Charter; deretter for å samle sine viktigste allierte for G7: og til slutt for å møte sine militære og sivile allierte i NATO og EU. Det er først etter å ha forsikret seg om lojaliteten til alle at han vil møte sin russiske kollega, Vladimir Putin, i Genève 16. juni.

Alt dette er paradoksalt; Biden-administrasjonen gjør akkurat det Trump-administrasjonen ble forhindret fra å gjøre. Fire år er bortkastet for ingenting.

(Fortsettelse følger)