Voltaire Network

Jihadisme og høyforræderi

EU-borgere som ble oppfordret til å bli med i den væpnede kampen i Syria sammen med de pro-vestlige leiesoldatene, kan ikke forfølges for å ha samarbeidet med fienden så lenge de kan påberope seg å ha støtte fra NATO og dets medlemsland. De europeiske statene kan ikke gå til rettsak mot dem uten først å undersøke deres egne lederes hovedansvar for krigen mot Syria.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 31.4 ko

President Donald Trump har bedt vestlige allierte om å ta tilbake jihadister som er fengslet av de syriske opprørsstyrkene og bringe dem for retten i sine egne land. Storbritannia har nektet å gjøre det, mens Frankrike håndterer sine tilbakekalte fra sak til sak.

Ved å trekke seg fra syrisk territorium innrømmer USA at de syriske opprørsstyrkene ikke er en ekte hær, men bare en kunstig opprettet armé under amerikansk tilsyn. De innrømmer også at det ikke er en kurdisk stat i Syria, («Rojava»), men at det var en oppdiktet historie skapt for journalistene. Følgelig var bevegelsen «rettferdighet for kurderne» også en fabel, og dens evne til å påvirke vil forsvinne om noen uker. Islamistiske fanger må enten bli frigjort eller overlevert til de syriske styresmaktene som vil dømme dem i henhold til vedtekter fra tidligere fransk lov. Problemet er at denne loven praktiserer dødsstraff som de europeiske landene nå har forbudt.

Ifølge det syriske lovverket har borgere i europeiske land som dro til Syria i en slags jihad mot landet, «samarbeidet med fienden» og har også muligens begått «høyforræderi» ved å arbeide mot europeiske interesser. Men vurderer man dette opp mot de vestlige staters krigshandlinger i denne konflikten, kan ingen vestlig jihadist bli funnet skyldig i disse anklagene i sitt europeiske hjemland.

Sluttføringen av denne krigen bringer oss tilbake til virkeligheten. I åtte år lot europeerne som om de var overrasket over at det foregikk en folkelig «revolusjon» mot «Shia-Alawitenes diktatur». Imidlertid er handlinger utført av europeiske stater i dag lett å avsløre og bevise. De korresponderer ikke i det hele tatt med den offisielle historien: hendelsene som startet i 2011 hadde vært forberedt siden 2003, og er fortsatt organisert den dag i dag [1]. Denne krigen har vart så lenge at løgnene som den ble basert på har blitt oppdaget.

Hvis de europeiske jihadistene skulle dømmes for samarbeide med fienden, eller til og med for høyforræderi, kan ikke påtalemyndighetene komme opp med noe mer enn sine egne grusomheter mot det syriske folket og muligens de forbrytelsene jihadistene har begått mot sine europeiske medborgere. Fanatisme er ikke en forbrytelse. Retten vil derfor måtte konkludere med at det bare er de vestlige lederne som kan dømmes for høyforræderi.

Før vi går videre, la oss gjøre det klart at innvendingene mot at man ikke kan vite hvilke anerkjente stater jihadistgrupper som al-Qaida og Daesh kan assosieres med ikke holder vann. Faktisk er det åpenbart at organisasjoner som har slike militære midler ikke kunne eksistere uten statsstøtte.

Som et eksempel, her er måten jeg ville sette opp et forsvarsskriv på for disse fanatikerne om de ender tiltalt via det franske rettsvesenet:

Jihadister er ikke forrædere, men soldater

- 1. De tiltalte handlet kun på anmodning fra den franske regjeringen om bekjempe republikken Syria og dens president, Bashar el-Assad. De franske myndighetene betegnet kontinuerlig republikken Syria som et «alawitt-diktatur» og oppfordret til mord på president Bashar el-Assad.

Herr Laurent Fabius, nåværende president for det franske konstitusjonelle råd, erklærte da han var utenriksminister at «Etter å ha hørt alle de sjokkerende vitnemålene fra folk her til stede (...) - og jeg er klar over styrken av det jeg sier - Mr. Bashar El-Assad fortjener ikke å være på denne jorden». Dette er en eksepsjonelt sterk uttalelse fra et land som har forbudt dødsstraff.

For å unngå forvirring, og slik at vi skal kunne forstå alvoret i denne sammenhengen, ble oppropet til drap ikke bare adressert til syrerne, men til alle franske borgere. På initiativ av sin ordfører Mme. Anne Hidalgo, iverksatte byen Paris en solidaritetsdag med den syriske opposisjonen ved Eiffeltårnet. Et rekrutteringskontor ble installert ved foten av tårnet, og pressen sørget for at alle visste det.

Selvfølgelig ble denne støtten etter hvert mindre synlig, og fra 2016 (fem år etter starten av hendelsene) iverksatte de franske myndighetene tiltak for effektivt å forhindre at flere jihadister dro til Syria. Men ikke på noe tidspunkt tok de avstand fra sine tidligere erklæringer, slik at de tiltalte skulle kunne tro at Frankrike hadde til hensikt å overholde internasjonale forpliktelser. De hadde altså ikke forandret sin holdning til legitimiteten av handlingen.

- 2. Alle de tiltalte hadde nytte av den indirekte støtten de fikk fra den franske regjeringen under deres jihad. Alle jihadistiske treningsleire ble finansiert og oppretthold via midler fra utlandet. Anbudsinnbydelsen fra Pentagon erklærer at det var satt opp faste ruter for å importere våpen til Syria [2]. Forespørsler overfor uavhengige pressekilder har gjort det mulig for oss å bevise at titusenvis av tonn med våpen ble ulovlig importert til Syria under operasjonen Timber Sycamore, først kontrollert av CIA, deretter av det private investeringsfondet KKR [3]. Minst 17 stater, inkludert Tyskland og Storbritannia, deltok i denne trafikken. Selv om man kanskje ikke kan bevise at Frankrike deltok direkte i våpenfrakten, var de likevel beviselig involvert i tildeling og distribusjon av disse våpnene, via LandCom (NATO bakkestyrke-kommando) som landet ble med i som en del av den integrerte kommandostrukturen.

- 3. De tiltalte, som var medlemmer av grupper tilknyttet Al-Qaida, hadde nytte av denne direkte hjelpen fra de franske myndighetene. Dette avsløres av brevet fra ambassadør Bashar Safari til Sikkerhetsrådet, 14. juli 2014. Datert 17. januar samme år, og underskrevet av øverstkommanderende for den Frie Syriske Hæren (FSA), avslører den tildelingen av ammunisjon som Frankrike tilbyr til jihadisterne, og angir at en tredjedel tilskrives fra Paris til FSA, og at de resterende to tredjedelene må leveres til al-Qaida (kjent i Syria som «al-Nusra Front »). Og sa ikke nettopp herr Fabius at «al-Nusra gjør en god jobb» [4] ?

Siden de tiltalte fulgte instruksjonene fra de franske styresmaktene og indirekte hadde mottatt våpen mens de direkte mottok ammunisjon fra den franske staten, kan de ikke bli anklaget for samarbeid med fienden eller høyforræderi.

Det er de europeiske lederne som er forræderne

Tvert imot er det de franske lederne, som offentlig påberopte seg respekt for menneskerettighetene samtidig som de i all hemmelighet støttet jihadistene, som er de som må stå fram og forsvare seg mot en tiltale. De ville også bli pålagt å forklare hvordan republikken Syria, som de i Frankrike beskrev som «fienden», hadde forårsaket noen skade på franske interesser.

I begynnelsen av konflikten var det vanlig å huske at i 1981, under den libanesiske borgerkrigen, hadde Syria bestilt mordet på den franske ambassadøren Louis Delamare. Men man velger å se bort fra det faktum at tretti år skiller denne hendelsen og begynnelsen av krigen mot Syria. Mordet hadde allerede blitt besvart via et angrep mot det såkalte Nasjonale Militære Vervekontoret i Damaskus som medførte 175 dødsfall. Direktøren for DGSE på den tiden, admiral Pierre Lacoste, påtok seg ansvaret for angrepet.

Det ble også sagt at republikken Syria hadde skadet franske interesser ved å drepe den tidligere statsministeren i Libanon, Rafic Hariri. Frankrike støttet - og fortsetter å støtte - en hybridorganisasjon kjent som «Special Tribunal for Lebanon», hvis oppgave er å få stilt henholdsvis den libanesiske og den syriske presidenten Emile Lahoud og Bashar el-Assad til doms. Imidlertid har denne organisasjonen (som fungerer både som anklager og dommer) trukket tilbake disse anklagene etter at vitnebeviset de var basert på hadde vist seg å være falsk og betalt av anklagerne. Ingen tror på denne løgnen lenger, bortsett fra de ansatte i organisasjonen og deres ledere. Ikke engang barna til ofrene. Derfor gjennomførte Bahaa Hariri, den eldste sønnen til Rafic Hariri, et vennskapsbesøk til president Bashar el-Assad i forrige måned.

For å føre krig mot en vennlig nasjon som Syria, nølte ikke de franske lederne med å støtte jihadistene. Ved å gjøre det ødela de ikke bare det internasjonale bildet av Frankrike, men også franske interesser. De satte en stopper for det fruktbare anti-terrorist samarbeidet, og tok i stedet parti med terroristene. Noen av terrorist-lederne kom senere tilbake til Frankrike og begikk angrep på eget initiativ.

Disse franske lederne bør derfor bli stilt for retten i det franske rettssystemet for samarbeidet med terroristorganisasjoner som har begått forbrytelser i Frankrike, for samarbeid med fienden og for høyforræderi.

Oversettelse
Bjørn Thorsønn

[1] Before Our Very Eyes, Fake Wars and Big Lies: From 9/11 to Donald Trump, Thierry Meyssan, Progressive Press, 2019.

[2] « De Camp Darby, des armes US pour la guerre contre la Syrie et le Yémen », par Manlio Dinucci, Traduction Marie-Ange Patrizio, Il Manifesto (Italie), Réseau Voltaire, 18 avril 2017.

[3] « Des milliards de dollars d’armes contre la Syrie », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 18 juillet 2017.

[4] « Pression militaire et succès diplomatique pour les rebelles syriens », Isabelle Maudraud, Le Monde, 13 décembre 2012.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.