"NATO – Dra hjem!»

President Trump vil tilbringe det siste året av sin første periode på å bringe ‘Gutta’ hjem. Alle amerikanske tropper stasjonert i det utvidete Midtøsten og Afrika forventes å trekke seg ut. Imidlertid vil denne tilbaketrekningen av tropper på ingen måte bety slutten på USAs engasjement i denne delen av verden. Tvert imot.

Pentagons strategi

Siden 2001 – og dette er en av hovedårsakene til angrepene den 11. september – har USA i all hemmelighet vedtatt strategien skissert av Donald Rumsfeld og admiral Arthur Cebrowski. Denne strategien ble nevnt i ‘Army Review’ av oberst Ralf Peters to dager etter angrepene og ble bekreftet fem år senere ved publisering av oppsettet for det nye Midt-Østen. Detaljene ble utarbeidet av Admiral Cebrowskis assistent, Thomas Barnett, i den populære boken ‘The Pentagon’s New Map’.

Det handler om å tilpasse oppdragene for de amerikanske hærstyrkene for å innføre en ny form for kapitalisme som gir forrang til finanssektoren på bekostning av økonomisk politikk. Verden må deles i to. På den ene siden har man stabile stater integrert i globaliseringen (dette inkluderer Russland og Kina); på den andre, et stort område for utnyttelse av råvarer. Dette er grunnen til at statsstrukturene i landene i denne sonen må svekkes betydelig, ideelt sett ved å ødelegge dem og forhindre gjenoppretting med alle midler. Dette "konstruktive kaoset", som Condoleeza Rice kalte det, bør ikke forveksles med det tvetydige rabbinske konseptet, selv om tilhengere av teologisk politikk har gjort alt som er i deres makt for å gjøre det. Det er ikke et spørsmål om å ødelegge en dårlig styresmakt for å gjenoppbygge en bedre, men heller å ødelegge alle former for menneskelig organisering for å forhindre enhver form for motstand og derigjennom la globale entiteter utnytte dette området uten politiske begrensninger. Det er derfor et kolonialiserings-prosjekt i angelsaksisk betydning av begrepet (og må ikke forveksles med en kolonisering i form av bosetning).

I begynnelsen av implementeringen av denne strategien snakket president George Bush jr. om en "krig uten ende". Det er faktisk ikke lenger et spørsmål om å vinne kriger og beseire motstandere, men om å få dem til å vare så lenge som mulig, "et århundre" sa han. Faktisk har denne strategien blitt anvendt i det "utvidete Midtøsten" - et område som strekker seg fra Pakistan til Marokko og dekker hele det såkalte CentCom samt den nordlige delen av AfriCom området. Tidligere garanterte USAs intervensjon i Midt-Østen tilgang til olje fra Persiabukta (Carter-doktrinen). I dag er de til stede i et område som er fire ganger større, og har som mål å velte enhver form for orden. Statsstrukturer i Afghanistan siden 2001, Irak siden 2003, Libya siden 2011, Syria siden 2012 og Yemen siden 2015 er ikke lenger i stand til å beskytte sine innbyggere. I motsetning til de offisielt uttalte hensiktene, har det aldri vært noe spørsmål om å styrte regjeringer, men snarere å ødelegge stater og forhindre rekonstituering av dem. For eksempel ble ikke situasjonen for folket i Afghanistan bedre ved fallet av Taliban for 19 år siden, og har siden bare blitt verre og verre for hver dag som går. Det eneste unntaket kan være Syria, som i samsvar med sine historiske tradisjoner har beholdt sitt statsapparat til tross for krigen. De har maktet å absorbere slagene, og selv om mye er ødelagt i dag, har de greid å stå noenlunde oppreist i stormen.

Det skal bemerkes i forbifarten at Pentagon alltid har sett Israel som en europeisk stat og ikke som en Midtøsten-stat. Det landet påvirkes derfor ikke av denne enorme omveltningen.

I 2001 forsikret den entusiastiske oberst Ralf Peters at etnisk renselse "fungerer!" (Sic), men at internasjonalt lovverk forbød USA å gjennomføre det selv. Derav transformasjonen av Al-Qaida og etableringen av Daesh, som gjorde det Pentagon ønsket, men ikke kunne påta seg offentlig.

For å forstå Rumsfeld/Cebrowski-strategien, bør vi skille den fra den operasjonen kalt den "arabiske våren". Denne ble iscenesatt av britene etter modellen "Great Arab Revolt". Tanken var å innsette Det Muslimske Brorskapet til makten, akkurat som Lawrence of Arabia innsatte brorskapet til wahhabittene til makten i 1915.

Folk i vesten har generelt ingen formening om det utvidete Midtøsten som en geografisk region. De kjenner bare visse land og oppfatter dem som isolerte fra hverandre. På den måten overbeviser de seg selv om at de tragiske hendelsene som disse menneskene utsettes for skyldes spesielle grunner uavhengig av hverandre. I noen tilfeller er det borgerkrig, i andre styrtes en blodtørstig diktator. For hvert land har de en velskrevet historie om grunnen til tragedien, men de har aldri en forklaring på hvorfor krigen varer utover det som er ‘nødvendig’. Og de vil ha seg frabedt ethvert spørsmål rundt dette. Hver gang fordømmer de "uforsiktighet av amerikanerne" som ikke klarer å avslutte krigene. Samtidig glemmer de at nettopp USA gjenoppbygde Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. De nekter å erkjenne at USA i to tiår har satt ut i live en plan som ble annonsert i forkant, og som har kostet millioner av menneskeliv. De ser derfor aldri på seg selv som ansvarlige for disse massakrene.

USA benekter selv overfor sine egne innbyggere at de følger denne strategien. For eksempel skrev generalinspektøren som undersøkte situasjonen i Afghanistan en rapport som beklaget de utallige mulighetene som Pentagon lot være å bruke for å skape fred. En fred Pentagon selv ikke ønsket.

Den russiske intervensjonen

For å pulverisere alle delstater i det utvidete Midtøsten, organiserte Pentagon en absurd regional borgerkrig mellom Iran og Irak (1980-88). Etter hvert innså president Saddam Hussein og Ayatollah Khomeini at de drepte hverandre for ingenting og inngikk fred mot vestens ønske.

Den gangen var det motstanden mellom sunnier og sjiamuslimer. På den ene siden, Saudi-Arabia og dets allierte, og på den andre, Iran og dets allierte. Det har ikke noe å si om Wahhabis Saudi-Arabia og Khomeinis Iran kjempet sammen under NATO-kommando under krigen i Bosnia-Herzegovina (1992-95), eller at mange av soldatene i disse landene ikke er sjiamuslimer (100% av palestinerne av Islamsk jihad, 70% av libaneserne, 90% av syrerne, 35% av irakerne og 5% av iranerne).

Ingen vet hvorfor disse to leirene kjemper mot hverandre, men de blir bedt om å blø i denne kampen.

Uansett forberedte Pentagon seg i 2014 på å anerkjenne to nye stater i samsvar med sine målsettinger: "Fritt Kurdistan" (fusjon av det syriske Rojava og det kurdiske sonen i Irak. Hvilken del av Iran og hele det østlige Tyrkia som skulle legges skulle besluttes på et senere tidspunkt) og "Sunnistan" (sammensatt av den sunnimuslimske delen av Irak og øst-Syria). Ved å ødelegge fire stater banet Pentagon veien for en kjedereaksjon som igjen ville ødelegge hele regionen.

Russland grep deretter inn militært og håndhevet grensene for andre verdenskrig. Det sier seg selv at disse er vilkårlige, stammer fra Sykes-Picot-Sazonov-avtalene fra 1915, og noen ganger vanskelig å opprettholde. Men å endre dem med blod er enda mindre akseptabelt.

Pentagon har gjennom sin kommunikasjon alltid latet som om de ignorerte det som sto på spill. Både fordi den ikke vedkjenner seg Rumsfeld/Cebrowski-strategien, og fordi den sidestiller Krims tiltredelse i Den russiske føderasjon med et statskupp.

Tilhengere av Rumsfeld/Cebrowski-strategien

Etter to år med hard kamp mot president Trump ble offiserstaben i Pentagon, som nesten alle ble personlig opplært av admiral Cebrowski, underlagt visse betingelser. De aksepterte at de å ikke skulle
– opprette en terroriststat (Sunnistan eller Kalifat);
– endre grenser med makt;
– opprettholde amerikanske tropper på slagmarkene i det utvidete Midtøsten og Afrika.

I bytte beordret de sin lojale aktor i påtalesaker Robert Mueller, som de allerede hadde brukt mot Panama (1987-89), Libya (1988-92) og i 9/11-angrepene (2001), til å begrave hans etterforskning av Russiagate.

Deretter utspant hele det velregisserte spillet seg.

27. oktober 2019 beordret president Trump henrettelsen av Caliph Abu Bakr al-Baghdadi, den viktigste militære skikkelsen hos sunnimuslimene. To måneder senere, 3. januar 2020, beordret han henrettelsen av den iranske general Qassem Soleimani, den viktigste militære skikkelsen til motstandsaksen.

Etter å ha vist at han øyensynlig var en mester i dette spillet ved å eliminere de mest symbolske personlighetene på begge sider, og uten å pådra seg noen betydelig gjengjeldelse, avslørte statssekretær Mike Pompeo den endelige nye planen 19. januar i Kairo. Han vil ikke lenger forfølge Rumsfeld/Cebrowski-strategien med de amerikanske hærstyrkene, men med NATOs, sammen med Israel og de arabiske landene.

Første februar brøt Tyrkia med Russland – offisielt ved å myrde fire FSB-offiserer i Idleb. Deretter dro president Erdogan til Ukraina for å proklamere banderistenes motto (bandaristene er de ukrainske legionærene som slo seg sammen med det nasjonalsosialistiske Tyskland mot sovjeterne) med den ukrainske nasjonalgarden og motta sjefen for Den Internasjonale Islamistbrigaden (de anti-russiske tatarene), Mustafa Djemilev ( kjent som "Mustafa Kırımoğlu").

12. og 13. februar forkynte forsvarsministrene fra Atlanterhavsalliansen den uunngåelige tilbaketrekningen av amerikanske styrker og den forestående oppløsningen av den internasjonale koalisjonen mot Daesh. Samtidig understreket de at selv om de fjernet kampstyrkene, så ville de sende sine soldater inn for å trene de arabiske hærstyrkene, dvs. for å overvåke kampene på bakken.

NATOs instruktører vil først og fremst bli distribuert til Tunisia, Egypt, Jordan og Irak. For eksempel:

– Libya vil bli omringet i vest og øst. De to rivaliserende fraksjonen ledet henholdsvis av Fayez el-Sarraj – støttet av Tyrkia, Qatar og allerede 5.000 jihadister fra Syria via Tunisia – og marskalk Khalifa – støttet av Egypt og Emiratene – vil kunne drepe hverandre for alltid. Tyskland, som er glad for å gjenvinne den internasjonale rollen den har blitt fratatt siden andre verdenskrig, vil spille et moralsk fyrtårn ved å snakke om fred for å dekke over stønnene fra de døende.

– Syria vil bli omringet på alle kanter. Israel er allerede et de facto medlem av Atlanterhavsalliansen og bomber hva de vil når det måtte være. Jordan er allerede NATOs "beste globale partner". Kong Abdullah II kom til Brussel 14. januar for lange samtaler med alliansens generalsekretær, Jens Stoltenberg, og deltok på et møte i Atlanterhavsrådet. Israel og Jordan har allerede faste kontorer ved Alliansens hovedkvarter. Irak vil også motta NATO-instruktører, selv om parlamentet nettopp har stemt for å fjerne utenlandske tropper. Tyrkia er allerede medlem av alliansen og kontrollerer Nord-Libanon gjennom Jamaa Islamiya. Sammen vil de kunne håndheve USAs Cæsar-lov som forbyr ethvert selskap fra hvor som helst å hjelpe til med gjenoppbyggingen av dette landet.

Dermed vil plyndringen av det utvidete Midtøsten, som begynte i 2001, fortsette. Den lidende befolkningen i denne regionen, hvis eneste skyld er at de er blitt splittet av internasjonale aktører, vil fortsette å lide og dø en masse. USA vil holde sine soldater hjemme, varme og uskyldige, mens europeerne må ta ansvar for forbrytelsene til de amerikanske generalene.

I følge president Trump kunne alliansen endre navn til NATO-Midt-Østen (NATO-MO / NATO-ME). Den anti-russiske funksjonen vil stilles i bakgrunnen til fordel for strategien om å ødelegge den ikke-globaliserte sonen.

Spørsmålet som melder seg er hvordan Russland og Kina vil reagere på denne omfordelingen av kortene. Kina trenger tilgang til råvarer fra Midt-Østen for å utvikle seg. De bør derfor motsette seg denne vestlige overtakelsen, selv om Kinas militære styrke fortsatt er for liten til å kunne sette makt bak kravet. Russland derimot, er selvforsynt på sitt enorme territorium. Moskva har ingen materiell grunn til å slåss. Russerne kan til og med føle en lettelse som følge av NATOs nye retning for ekspansjon. Det er imidlertid sannsynlig at de av prinsipielle og religiøse grunner ikke vil la Syria i stikken og kan komme til å støtte andre befolkningsgrupper i det utvidete Midtøsten.