JPEG - 20.6 ko
Selv om det var et brudd på helse-reguleringene besøkte utenriksminister Mike Pompeo Israel den 13. mai, 2020, fire dager før det ble utnevnt en ny regjering. Til alles overraskelse tok han i løpet av få minutter opp regionale tema og brukte besøket til en gjennomgang av kinesiske investeringer i landet.

En av konsekvensene av koronavirus-epidemien er at det har gått opp for Vesten at de er avhengige av den kinesiske produksjonskapasiteten. Verken europeerne eller amerikanerne har vært i stand til å produsere de millioner av ansiktsmasker som de helt akutt har måttet dele ut til befolkningen. De har måttet kjøpe dem fra Kina. Og ofte har de måttet slåss seg imellom helt nede på asfalten for å skaffe seg dem på bekostningen av sine allierte.

I denne sammenhengen gjelder det kun den sterkestes rett. USAs lederskap over Vesten betyr ikke lenger noen ting. Det er vel derfor Washington har bestemt seg for ikke å fornye handelsforbindelsene med Kina, men i stedet motarbeide konstruksjonen av Den Nye Silkeveien for å hjelpe europeerne til å endre deler av sin industri. Dette kan være et avgjørende vendepunkt: delvis å stanse prosessen med globalisering som begynte etter at Sovjet-Unionen forsvant. Men legg merke til følgende: Dette er ikke en økonomisk beslutning for å stanse prinsippet om frihandel, men en geopolitisk strategi for å stanse kinesiske ambisjoner.

Denne endringen i strategien ble annonsert med en kampanje mot Huawei som ikke bare var økonomisk, men også politisk og militær. De Forente Stater og NATO fryktet at dersom Huawei vant kontraktene hos de vestlige regjeringene om å installere G5, så ville den kinesiske hæren være i stand til å avskjære deres signaler. Enda viktigere var det at de visste at dersom kineserne fikk disse kontraktene, så ville de teknisk være de eneste som kunne gå videre med neste skritt [1].

Dette betyr ikke bare at Trump-administrasjonen slår på stortromma i fantasier mot rød framgang [2]. Deres anti-kinesiske besettelse er i første rekke basert på anti-kommunisme, men også bevisstheten om Beijings enorme militære framgang. De er klar over at budsjettene til Folkets Frigjøringshær er hån sammenliknet med budsjettene til USA væpnede styrker. Men Kina viser likevel en svært driftig strategi og deres tekniske framgang er i dag en utfordring til det amerikanske monsteret.

Ved slutten av første verdenskrig ville det kinesiske Koumintang og det kinesiske kommunistpartiet sammen forene landet igjen, og hevne et langt århundre med kolonial ydmykelse. Chiang Kai-shek, en Koumintang-leder, prøvde så å eliminere kommunistpartiet, men ble slått av dem og gikk i eksil på Taiwan. Mao Zedong forfulgte denne nasjonalist-drømmen samtidig som han ledet kommunistpartiet til en sosialistisk endring av landet. Men hans mål var alltid nasjonalistisk noe den kinesisk-russiske krigen på Zhenbai-øya i 1969 viste. På 1980-tallet pønsket admiral Liu Huaqing (mannen som slo ned kuppforsøket til Zhao Ziyang på Den Himmelske Freds Plass) ut en strategi for å få ut USAs hær ut fra kinesisk kulturell sone. Denne strategien har tålmodig blitt gjennomført i førti år. Uten en gang å provosere fram en krig, så utvider Beijing stadig sin territoriale suverenitet i Kina-Havet, og trakasserer USAs marine. Det vil nok ikke være lenge til USAs marine vil måtte trekke seg tilbake, og overlate til Kina å ta Taiwan med makt.

Etter oppløsningen av USSR, regnet president George Bush Sr. med at USA ikke hadde noen rivaler igjen, og at nå var det tid for å tjene penger. Han demobiliserte en million soldater og åpnet veien for økonomisk globalisering. USAs multinasjonale selskaper flyttet til Kina, der deres produkter ble laget av tallrike utrenede arbeidere som tjente tjue ganger mindre enn arbeiderne i USA. Gradvis ble nesten alle varer som amerikanerne konsumerte importert fra Kina. Middelklassen i USA ble fattigere, mens Kina trente opp sine arbeidere og ble rikere. Ut fra prinsippet om frihandel, spredte denne bevegelsen seg til Vesten, og så til hele verden. Kommunistapartiet bestemte seg for å prøve å gjenåpne en moderne etterlikning av den gamle Silkeveien, og i 2013 valgte Xi Jinping å prøve å gjennomføre dette prosjektet. Når det blir realisert - hvis det blir realisert - vil Kina så å si ha monopol på å produsere varer i verden.

Ved å bestemme seg for å sabotere Den Nye Silkeveien prøver nå president Donald Trump å presse Kina ut av deres egen kulturelle sone, slik de prøver å presse USA ut av sin. Når Trump gjør dette så kan han fortelle dette til sine «allierte», hvis selskaper allerede er blitt ødelagt av glimrende kinesiske produkter til en lav pris. Noen av disse landene har opplevd opprør på grunn av dette, slik som De Gule Vestene opprør i Frankrike. I gamle dager brakte Silkeveien hittil ukjente produkter til Europa, mens i dag bringer denne veien kun de samme produktene som er blitt laget i Europa, bare mye billigere.

I motsetning til det som er en vanlig antagelse kan Kina komme til å oppgi Den Nye Silkeveien av geostrategiske årsaker, til tross for de enorme investeringene. De gjorde det i gamle dager. Kineserne hadde tenkt å åpne en maritim silkevei da de i det 15. århundre sendte ut admiral Zheng He, «evnukken med de tre juvelene». Han var sjef for en formidabel armada, og seilte så langt som til Afrika og Midt-Østen før han trakk den gigantiske flåten tilbake i full fart, for aldri mer å komme tilbake.

Utenriksminister Mike Pompeo reiste til Israel under unntakstilstanden. Han prøvde å overbevise de to framtidige statsministrene, Benjamin Netanyahu (jødisk kolonialist) og hans nestleder, han som likevel har vært Netayahus motstander, nemlig general Benny Ganz (israelsk nasjonalist) [3]. Han vil at de skal stanse kinesiske investeringer i landet deres. Kinesiske selskaper har allerede kontroll med halvparten av landbrukssektoren i Israel, og det er ventet å stige til 90 % av handelen i de kommende månedene. Mike Pompeo prøver på samme måte å overbevise den egyptiske presidenten Albdel Fattah el-Sissi. Suez-kanalen og de israelske havnebyene Haifa og Ashdod er jo ment å være terminaler for den moderne silkeveiens rute til Middelhavet.

Etter forskjellige forsøk har Kina vurdert de ustabile Irak, Syria og Tyrkia, men har gitt opp å krysse disse landene. En stilltiende avtale er blitt inngått mellom Washington og Moskva om å etterlate en jihadist-lomme langs den syrisk-tyrkiske grensen for å hindre kinesiske investeringer i det området. Moskva har til hensikt å etablere en allianse med Beijing rundt Den Nye Silkeveien, og la deres ruter krysse russisk territorium for å unngå vestlige land. Dette er prosjektet til Vladimir Putins «Store Eurasiske P.artnerskap»

Gang på gang kommer vi tilbake til det samme dilemmaet («Thucydides felle»): Når vi ser på at en ny makt reiser seg (Kina), og vi har den dominerende makten (USA), så må det enten ende i krig (som Sparta mot Athen i antikken), eller så må nykommeren få spillerom og at de så aksepterer en ny inndeling av verden.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

[1] «Huawei», Réseau Voltaire.

[2] “Covid-19 and The Red Dawn Emails”, by Thierry Meyssan, Translation Roger Lagassé, Voltaire Network, 28 April 2020.

[3] “Silkeveien vil gå gjennom Jordan, Egypt og Israel”, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 21 octobre 2018. “Silkeveien og Israel”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Bjørn Thorsønn, Voltaire Network, 7 novembre 2018.