JPEG - 34.2 ko

Etter 44 dager med krig, ble Armenia tvunget til å undertegne en våpenhvile med Aserbajdsjan, der de godkjente tapet av deler av sitt territorium.

Men som vi rapporterte var den opprinnelige planen til USA å skylde på Tyrkia, la dem massakrere deler av dem armenske befolkningen, så intervenere, for så å styrte president Erdogan, og gjenopprette freden.

Men denne planen virket ikke. Den ble utspilt av et britisk knep. I mellomtiden grep London fordelen med forvirringen rundt det amerikanske presidentvalget til å snyte Washington. De brukte situasjonen til å prøve å frarøve Russland kartet over Nagorno Karabakh og gjenoppta «Det store spillet» fra det nittende århundret.

På den tiden var jo London alliert med Det Ottomanske Imperiet mot Tsarens Imperium. Da Moskva oppdaget dette, innførte de våpenhvile for å stanse massakren.

«Det store spillet»

I løpet av det 19. århundret var Storbritannia og Russland midt i en sterk rivalisering om kontrollen over Kaukasus og hele Sentral-Asia. Denne episoden er kjent i England som «Det Store Spillet», og i Russland som «Konkurranse i skyggene».

Til å begynne med vant Russland da de grep Nagorno Karabakh. Som en domino-effekt utvidet det seg til at de dominerte Kaukasus.

I lys av denne historiske hendelsen tror London nå at dersom de kan ta tilbake Nagorno Karabakh, så vil det underminere Moskvas innflytelse i Kaukasus, og så gjennom Sentral-Asia.

Den nåværende britiske statsministeren Boris Johnson sies å en være etterkomme av den imperialistiske politikken til Winston Churchill, som han har skrevet i biografi om. Han har nylig offentliggjort en kostbar plan for å modernisere landets militære.

For å gjenoppta «Det Store Spillet», utnevnte han den 29. juli 2020 Richard Moore, generaldirektør i utenriksdepartementet, til direktør for MI6 (Utenriksdepartementets secret service). Moore har tidligere vært ambassadør i Tyrkia, snakker tyrkisk flytende, og er venn med president Recep Tayyip Erdogan.

Han begynte ikke i sin nye post før 1, oktober, fire dager etter det aserbajdsjanske angrepet på Nagorno Karabakh.

Richard Moores sentrale rolle

Richard Moore er en personlig venn av prins Charles, han er en beskytter av Oxford Centre for Islamic Studies, der intellektuelle fra Det Muslimske Brorskap har blitt opptrent i tjuefem år.

Den tidligere tyrkiske presidenten Abdullah Gül er også en administrator for dette senteret.

Som ambassadør i Ankara (2014 - 17) sørget Moore for at også president Erdogan er blitt beskytter av Brorskapet.

Moore spilte også en rolle i den britiske tilbaketrekkingen fra krigen mot Syria i 2014.

London hadde ikke til hensikt å delta i en konflikt der de hadde hatt koloniale hensikter, men som viste seg være en av USAs imperiale operasjoner (Rumsfeld/Cebrowski-strategien).

Richard Moore har nylig gjennomført en rundreise til Egypt og Tyrkia. Han var i Kairo den 9. november (den dagen russerne innførte våpenhvile i Nagorno Karabakh) for å møte president al-Sissi. Og så til Ankara den 11. november. Offisielt kunne han ikke få audiens hos sin gamle venn president Erdogan, han møtte bare hans talsmann i Tyrkias Hvite Palass.

Overfor USA, betyr ikke Soros noen ting

I den aserbajdsjanske-tyrkiske krigen i Nagorno Karabakh trodde Washington at de kunne bruke den armenske presidenten Sarkissian og den armenske statsministeren Nikol Pashinyan, en av George Soros sine menn, som agn.

George Soros er en amerikansk spekulant som har sin egen politiske agenda. Men han arbeider sammen med CIA.

Dessverre har ikke britene samme forhold til Soros. Hans formue kommer fra en omfattende operasjon mot pundet (på Black Wednesday den 16. september 1992). Der fikk han kallenavnet «mannen som knuste Bank of England».

Dobbeltspillet «Perfidious Albion»

London lot Washington gjøre sitt først. Amerikanerne oppmuntret «Den tostatlige Nasjonen» (Tyrkia og Aserbajdsjan) til med makt få slutt på republikken Nagorno Karabakh,

MI6 hjalp sine tyrkiske partnere til å frakte jihadister til Aserbajdsjan, ikke for å drepe armenere, men russerne. Men det er fortsatt russere i Karabakh.

Soros reagerte med å sende kurdiske leiesoldater for å støtte den armenske siden.

London lot som om de spilte på USAs side, de støttet Baku (hovedstaden i Aserbajdsjan) og Ankara.

I løpet av de første dagene prøvde alle de tre maktene i Minsk-gruppen (som har tatt hånd om konflikten i Nagorno Karabakh etter Sovjet-Unionens oppløsning), USA, Frankrike og Russland, å få en slutt på kampene og å gjenoppta forhandlinger.

Etter hvert opplevde de tre ingen gjenklang hos aserbajdsjanerne. De kom med et forslag i Sikkerhetsrådet.

For Washington var det et spørsmål om å gå tilbake til tidligere tilstander, alt fra nøytralitet til fordømmelse av «Den totstalige Nasjonen».

I de første dagene forsvarte amenerne seg som best de kunne. Men statsoverhodet, den armenske Sarkissian, modererte planene for sitt militære, og brakte inn uerfarne frivillige til fronten.

Sarkissian har dobbelt statsborgerskap, han er armensk-britisk.

Resultatet av hans beslutning ble en massakre på den armenske hæren.

Plutselig annonserte Storbritannia at de ville bruke sitt veto dersom det kom til en avstemming i Sikkerhetsrådet.

USA ble overrasket, offisielt hadde de anklaget Aserbajdsjan for liten samarbeidsvilje den 25. oktober.

Men det tok Russland nok to uker for å forstå Washington, som fortsatt var viklet inn i presidentvalget, og ikke lenger interessert i saken.

Russland vil ha slutt på spillet, før det er for sent

Det var først rundt 6. oktober at russerne ble sikre på at det fantes en engelsk felle i den amerikanske fellen. De konkluderte raskt at London hadde gjenopptatt «Det store spillet», og at de forberedte å stjele innflytelse i Nagorno Karabakh.

Den russiske presidenten Vladimir Putin henvendte seg til sin tyrkiske motpart den 7. oktober. Han forhandlet med han om en våpenhvile for var svært lite fordelaktig for armenerne.

Erdogan hadde forstått at han ikke ville være i stand til å motstå en stabilisering av den politiske situasjonen i USA. Han gikk med på å beholde territoriet de hadde vunnet og avstå fra folkemordet på armenerne.

Så hentet president Putin sin aserbajdsjanske motpart Ilham Aliyev og den armenske statsministeren Nikol Pachinian til Kreml. Han reddet det som fortsatt kunne reddes ved å tvinge sine samtalepartnere til å undertegne en våpenhvile den 19. oktober, med vilkår forhandlet fram av Erdogan.

Hans prioriteringer ble skissert opp under russisk militær tilstedeværelse, via en fredsstyrke, og så stanse blodbadet.

Så henvendte han seg til det russiske folket og annonsert at han hadd reddet landets interesser ved å redde Armenia fra en enda verre skjebne.

Armenerne innså, altfor sent, at ved at russerne kom i stedet for USA, så hadde Nikol Pachinyan satset på feil hest.

Etterpå forsto de, uansett hvilket korrupt team som hadde ledet dem, så var det patriotisk. Men Soros og hans menn sto langt fra konseptet med nasjonalitet, og derfor langt fra uavhengigheten til landet deres.

Demonstrasjoner og avskjeder fulgte så etter hverandre i Armenia. Stabssjefen, utenriksministeren, forsvarsministeren måtte gå, men ikke statsministeren.

For sin der er den aserbajdsjanske presidenten jublende. Han håner i store ord Europarådet og parlamentet i Den Europeiske Union. Han erklærer sin seier, og annonserer at de erobrete territoriene skal rekonstrueres.

De britiske vil få nye privilegier for British Petroleum og tilgang til å utnytte de aserbajdsjanske gullgruvene.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no