JPEG - 42.4 ko

Etter den russisk-amerikanske avtalen fra Helsinki i juli har president Donald Trump prøvd å trekke tilbake US-troppene fra Syria, mens staben i Pentagon insisterer på å holde dem der de er for å hindre Russland fra å være eneste stormakt med innflytelse på Syrias framtid. Men USAs allierte har ennå ikke innrømmet sine nederlag. 4-maktsmøtet i Istanbul tok sikte på å harmonisere synspunktene til Russland, Tyrkia, Frankrike og Tyskland.

Leser vi det siste kommunikéet fra møtet [1], Joint Statement by the Quadrilateral Summit on Syria, virker enheten perfekt, men sammenlikner vi med det som kommer i mediene i de samme land, virker ingenting sikkert.

Det er uenighet om Syrias grunnlov vedtatt ved folkeavstemning i 2012, men den er ikke en gang nevnt i kommunikéet.

- Etter å ha tenkt seg en mulig etnisk basert føderal modell i Syria må Russland nå innrømme at situasjonen er helt annen enn i den russiske føderasjon. I Syria er ikke geografien avklart. Russland har derfor ingen planer om å blande seg inn i intern syrisk debatt.

- Fra Tyrkias ståsted synes det som en god idé å gjenta i Syria det som ble gjort på Kypros i 1974, da Tyrkias fredsinvasjon» under kodenavnet «operasjon Attila» ble lansert. Den tok sikte på å annektere Nord-Kypros med støtte fra Henry Kissinger [2] I dag vil «Operation Olive Branch» kunne tillate annektering av Nord-Syria og dermed delvis oppfylle «Atatürks drøm om stor-Tyrkia» [3].

- Frankrike har låst seg til fantasier basert på «mandatet» gitt av Folkeforbundet i 1920 og Sykes-Picot-avtalen av 1915. I og med starten på avkoloniseringen like etter 1. verdenskrig, forklarte Folkeforbundet at mandatet bare gjelder i en «overgangsperiode» mellom de facto uavhengighet til reell uavhengighet. Frankrike bruker ennå det samme vokabular. I New York vekket ex-president François Hollande til live forestillingen om at det trengs et nytt «mandat» for Syria. Hans etterfølger Emmanuel Macron forsikret at det nå trengs «overgangsperiode» uten en gang å prøve å forklare: mellom hva og hva?

På slutten av 2. verdenskrig ville ikke det franske «koloni-partiet», som ikke var et politisk parti men en lobby-gruppe på utsiden av partiene, godta avkoloniseringen. Uten offisiell støtte fra Paris bombet ikke franske styrker bare Syria i 1945, dvs etter uavhengigheten. De bombet også i Algerie og var ansvarlig for massakrer i Sétif, Guelma og Kherrata i 1945 og i Indo-kina sørget de for massakren i Haiphong i 1946: På linje med samme ideologi vurderte Frankrike å skape et «kurdisk nasjonalt hjemland» etter samme modell som ble satt opp av britene i Palestina.

- Til slutt har vi det tyske synspunktet: Uansett hva Syrias grunnlov sier, så må de få «disse syrerne i bevegelse (migrasjon) igjen». De er allerede tvunget ut av sine hjem etter ordrer fra Nato og tysk storkapital. [4].

Nå må flyktningene sendes hjem igjen. Ut fra en strategisk synsvinkel, førte ikke operasjonen til seier etter at landet ble tømt for sine innbyggere. Fra økonomisk synsvinkel var det umulig å integrere det store flertallet av migrantene, inn i tysk storindustri. Tyske velgere reagerte svært negativt på kansler Merkels linje som tvang dem til sosiale belastninger.

Det var noe sent da kansleren endelig forsto at gitt Tysklands tiltrekningskraft i sør, ville tallet på migranter ha blitt det samme med eller uten krigen, så lenge Tyskland åpent erklærte at de ville godta alle utlendinger som ville emigrere. [5].

Oversettelse
Per Lothar Lindtner

[1] “Joint Statement by the Quadrilateral Summit on Syria”, Voltaire Network, 27 October 2018.

[2] The Cyprus Conspiracy: America, Espionage and the Turkish Invasion, Brendan O’Malley & Ian Craig, I.B. Tauris, 1999.

[3] « Serment national turc », Réseau Voltaire, 28 janvier 1920. “Militærstrategien til det nye Tyrkia”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Bjørn Thorsønn, Voltaire Network, 18 octobre 2017.

[4] “Strategic Engineered Migration as a Weapon of War”, Kelly M. Greenhill, Civil War Journal, Volume 10, Issue 1, July 2008. Understanding the Coercive Power of Mass Migrations,” in Weapons of Mass Migration: Forced Displacement, Coercion and Foreign Policy, Kelly M. Greenhill, Ithaca, 2010. “Migration as a Coercive Weapon: New Evidence from the Middle East”, in Coercion: The Power to Hurt in International Politics, Kelly M. Greenhill, Oxford University Press, 2018.

[5] “Hvordan Den Europeiske Union manipulerer de syriske flyktningene”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 7 mai 2016.